Til Chajul

Tidlig mandag morgen drar vi videre til Chajul, en liten fjellandsby ca.2150 meter over havet. Her har Clinica Noruega en egen klinikk. Juana, som bor på stedet, er underveis i utdanningen som sykepleier. Hun får økonomisk støtte av Clinica Noruega og vil drive klinikken videre i samarbeid med sin svigermor, Ana. Etter å ha vært innom klinikken drar vi videre til Anas hus,som inviterer oss på tortilla og bønne-stuing. Her spiser vi middag hver kveld. Halvparten av kvinnene heter Ana eller Juana og de fleste menn og gutter heter Gaspar.

Neste dag dag drar vi rett til klinikken, hvor vi sorterer klær og medisinsk utstyr for å sette på plass i hyllene. Etterhvert kommer det en pasient og snart et er det kø utenfor klinikken. De presser på for å komme inn og det er nødvendig med køordning.
Mange blir behandlet for vondt i magen, hodepine, smerter i nakke, skuldre og rygg. Mange er plaget av lus og eksem av ulik art. Her i Chajul, bor ca. 95% under FN`s fattigdomsgrense.


Mange får medisinsk hjelp og jeg tilbyr også massasje. En ung kvinne har mistet fem av seks barn . Hun får massasje av meg og tårene triller. Hun ser ut som om hun bærer på mye sorg. Kvinnene nyter å få omsorg og blir tydelig berørt av det. Jeg kjenner selv at tårene presser på. Det er mange sterke menneskemøter. Den første dagen får ca.40 pasienter behandling og den andre dagen 127.


Vi står opp grytidlig om morgenen, lenge før fuglene har funnet ut at det er på tide å stå opp. Det tar ca. tyve minutter å gå fra der vi bor og til klinikken. Langs veien er det griser bundet og de hyler etter frokost. Vi ser menn med machete som henger ned langs buksebeinet. De har vært og sanket ved som de tar med på eselryggen. Andre bærer veden på ryggen, bundet sammen med hamp. 
Det er mye liv i gatene her i Chajul. Fugler og dyr og mennesker skaper liv og stemning. Luktene, fargene og menneskene er annerledes her. Alle hilser vennlig i det vi passerer og jeg opplever at mange har lett for å le. Menneskene her har god tid. Barna leker i gatene, her er ikke mange biler.
Kvinner sitter og vever utenfor husene sine. De vever blant annet de fargerike lokale draktene med et mangfold av mønster. 
Vi kan kjenne den litt sure røyklukten som legger seg over stedet. Den kan minne om samme røyklukt som når vi har bråtebrann hjemme på våren. Ovnen,hvor de lager mat, har ingen avtrekk og røyken legger seg tykt. De varmer opp stekeplata med lange vedpinner som de stapper inn etterhvert som de brenner opp.