Avslutning og hjemreise

Køen var lang utefor klinikken også siste dagen.

17.2. Chajul 4 og siste arbeidsdag på denne turen.

Natten var rimelig god for oss alle. Hurra! Gunn var ikke helt frisk men ble med opp på klinikken. Da vi kom til skolen hadde elevene forberedt en oppvisning for oss. Køen utenfor Clinica Noruega var imidlertid alt lang så helseteamet følte for å gå til verket. Hanne, Anne Lise og Olav tok del i oppvisningen. I dag har vi behandlet 121 pasienter. En av dem var en gutt på ca. 12 år. Han hadde klemt fingeren sin på en maskin og bandasjen hadde grodd fast i såret. Han satt med handa i saltvannsoppløsning for å få løst det opp. Han hadde tydeligvis oppsøkt oss uten sin mors velsignelse. Hun kom å hentet han og formelig dro han ut. Mai Britt forsøkte å holde han igjen, men det gikk ikke. Han måtte gå med uforrettet sak og fikk kraftig kjeft av sin mor. Hun ville han skulle gå på skolen. Hver familie får nemlig 300 quetzaler pr. mnd for å sende barna på skolen. Intensjonen til styresmaktene er nok gode. Det er vel ment som en motivasjonsfaktor. Problemet er at skolene ikke har bøker, pulter, klasserom eller det nødvendige skolemateriellet. Det kan være opp til 60 elever i hver klasse. Hvis de ikke kommer på skolen, blir det trekk i pengene. For denne moren var det tydeligvis viktigere med pengene enn at sønnen får beholde fingeren.

Denne jenta ble kjempeglad for hårstrikkene hun fikk.

I dag var det ikke klær og sko å gi ut. Køen var derfor ikke så påtregende og lang som de andre dagene. Gunn ble så betatt av de strålende, stolte øynene til en gutt som fikk en ny jakke hun hadde kjøpt, at hun gikk og kjøpte 4 jakker og 8 joggebukser til. Det gikk greit å få stengt til klokken 4. Så bar det ned til Ana for å spise middag. Vi fikk deilig kylling og ris. Det er ganske merkelig. Da vi kom dit første dagen syntes vi det var helt forferdelig, møkkete, røykfylt og elendig der. Nå går det greit, selv om vi er veldig glad for at vi ikke skal sove der. Vi mennesker er utrolig tilpassningsdyktige. Det er sikkert derfor menneskene her oppe, som lever under ELENDIG KÅR ser ut til å være glade og fornøyde likevel. Men for all del: - De blir enda gladere for medisinsk hjelp og nye klær.

Vi er alle glade for at dette er siste jobbedag. Vi er ganske slitne og har hjemlengsel til vårt eget deilige land, familie og venner.

18.2. Hjemreisen starter

Vi satt som vanlig og ventet til avtalt tid. Vi hadde spist siste rest av knekkebrødene til frokost og var veldig klare for å starte hjemreisen der vi satt inntullet i pleddene og prøvde å holde varmen mens vi leste i hver vår bok. Vi har blitt ganske gode til å gjøre det beste ut av ventetiden. Irritere oss gjør vi iallefall ikke. Sånn er det bare! Daniel kom og vi fikk stablet alt på bilen. Vi hentet Hanne og tomme kofferter på skolen. Det var tåkete og iskaldt og vi gledet oss til å komme ned i ”lavlandet” igjen.

Turen til Chichicastennango gikk rimelig greit. Mai Britt og jeg som vanlig småsjuke foran på de svingete veiene. Turen fra Chajul til Chichi… tok ca. 4 timer. Nå var vi klare for luksus. Vi hadde tross alt ikke hatt rennende varmt vann tilgjengelig på 14 dager. Vi var møkkete, Gunn var syk og alle var gjennomkalde så Hotell Santo Tomãs lokket med sitt svømmebasseng, store rom med bad, enorme senger og et interiør som er som et museums besøk. I tilegg hadde vi peis på 4 manns rommet! Vi startet med en buffèt. Det smakte godt, men nå er vi blitt så vant til lite mat at det var ikke stort vi orket. ( Tro for alle del at vi ikke kommer slanke hjem. Buksa sitter like stramt). Så gikk vi på tur i byens markedsgate for turister. Nå har vi lært og prutet derfor det meste ned til det halve. Jeg endte som vanlig opp med rare ting jeg ikke trengte. Store brune barneøyne med hendene fulle av krimskrams er ikke så lett å si nei til. – For school, madam. Pleeeeeeace? Her snakket de i alle fall et minimum engelsk og da er det litt enklere.

Edens hage for oss som kom fra hel.....

Etter denne seansen gikk vi til hotellet og tok hver vår lange dusj. DET VAR HELT FANTASTISK!!! Vi rigget oss til i sengene og fikk tent opp i peisen. Hanne ville ha oss med ut å spise, men det orket vi ikke. Vi ble værende foran peisen og hadde en deilig kveld hvor vi evaluerte turen.

Mai Britt Darefjeld, som er en av Clinica Noruegas grunnleggere har vært her 6 ganger før. 4 av disse har vært jobbe turer. Tidligere har de hatt en buss som har vært innredet som en klinikk, de har reist rundt med. Nå er denne bussen overtatt av lokale krefter og i full drift. Denne gangen hadde vi derfor ikke bussen og var avhengige av at andre hadde ordnet lokaler for oss før vi kom. Dette fungerte greit. Fordi vi reiste sammen med Vennskapsforeningen fra Moss, (Olav og Anne Lise), og Hanne ble denne turen annerledes enn andre jobbturer. Det ble mer representasjon og seremonier enn vanlig. Det ble også flere ventedager på oss i teamet de dagene Hanne og Mai Britt satt i møter i Guatemala City. Mai Britt har i løpet av turen lagt en reiseplan for neste gruppe som skal nedover. Det vil antagelig bli noen forandringer på antall dager man er på de ulike stedene. Chajul har stort behov, så derfor blir oppholdet her forlenget. – ”Vi vil holde fast ved at det blir noen avbrudd med enkelte dager med fri, innimellom, hvor vi vil oppholde oss i Antigua, Chichicastenango og Panajachel, for å samle krefter”, sier Mai Britt som nå er helt restituert etter ”farangen”. Vi andre som var med på denne turen forsto ikke i utgangspunktet behovene for disse fridagene, men i ettertid har vi forstått at de var helt nødvendige. Er du sykepleier og behersker spansk, har lyst til å ta ferien din i Guatemala på jobb og betale alt selv, så kontakt Mai Britt. Det hørtes jo ikke akkurat så innbydende ut, men jeg kan love deg at det er en opplevelse og en lærdom for livet, som er få forunt.

19.2. 2.etappe på hjemreisen. Chichi… - Guatemala City

Vi hadde avtalt å dra kl. 12.00, men vår sjåfør Daniel fikk en annen tur til Guatemala City i tillegg. Han sendte sin halvblinde, eldre bror for å være sjåfør slik at vi kunne møtes på veien. Mai Britt har imidlertid kjørt med han tidligere og nektet å gjøre det en gang til. Da hadde hun sitti og holdt i rattet og dratt bilen over i rett felt flere ganger. Varmeapparat og vifter sliter de også med å forstå bruken av. Det har lett for å være mye dugg på ruta i fuktig vær. Har man så en halvblind sjåfør blir det ikke mye sikt. Kl. 14.00 bestemte vi at jeg (Nina) kunne begynne å kjøre med Daniels bror som veiviser. Det fungerte greit den korte stunden det varte. Hadde det vært opp til meg skulle jeg kjørt hele veien. Daniel ville selvfølgelig kjøre sin egen bil og ikke overlate den til et kvinnfolk fra Norge, til tross for at han hadde kjørt bil i mange timer allerede. Klokken 17.00 var vi fremme på Spring Hotell. Vi fikk tilbake rommet vi hadde hatt de to første nettene. Vannlekkasjen i taket var tettet. Home sweet home! Hanne og Mai Britt dro ut etter de tomme koffertene som har stått hos Carlos så lenge og Kalaer som vi ønsker å ta med oss hjem. Kalaer er Guatemalas nasjonalblomst og forferdelig dyre i Norge. Vi vil derfor prøve å ta med oss en stor bukett hjem.

I dag har det vært min og Anne Lises tur til å ha diaré. 3 timers biltur gir en glimrende anledning til å trene lukke muskulaturen. Men, vi lykkes begge to, heldigvis.

I kveld skal vi spise middag hos Jaime. Det blir sikkert koselig og en flott avslutning på turen vår.



Det BLE en koselig kveld. Jaime hadde en vakker leilighet og en bedårende kone. Hele gjengen var der for å ta farvel med oss. Hvordan det enn er så blir det slik at vi norske sitter i en gruppe og de spansktalende i en annen. Hanne oversetter alle taler, men vi kan ikke forlange at hun skal oversette all konversasjon. Hun alternerer mellom begge gruppene. Vi dro tidlig hjem, uten Hanne og gikk rett til sengs. Språkbarrieren blir en hemsko, til tross for at våre nye venner i Guatemala er både livlige og interessert i vårt ve og vel.

20-21.2. Flyturer og oppsummering.

Nå sitter vi på Schipol og venter på neste fly hjem. Vi har vært her i 5 timer og det er litt rart. Vi føler oss nesten som hjemme. Så nært og dog så fjernt!
Turen hjem har gått fint. Lærdommen er likevel: - På neste tur bør Mexico unngås. Der er det totalt kaos, ingen skilt og de du spør om noe svarer i hytt og pine. Men, vi fant til slutt rett gate.
Vi er slitne men ved godt mot, som det heter. Vi er alle fornøyde med at ”the mission is compleated”. Vi har behandlet ca 800 pasienter på denne turen.
Vi har lært en ny kultur å kjenne.
Vi har lært mye om oss selv og ikke minst:-
Vi er uendelig takknemlige for at vi bor i Norge og snart er hjemme.PS: Gunn og jeg fikk ikke koffertene på Torp, men de kommer vel om noen dager. Nydelig å sove i egen seng igjen.