Himmel og helvete

13.2 Huehuetenango og fridag

Teamet på besøk hos vår tolk, Sherry.

I dag var vi invitert til Sherry og William i Huehuetenango. De hentet oss på Copma skolen kl. 10.30. Bare en time etter avtalen. Men som William sa; - Everything OK? Og det var det jo. Tone rakk å hilsen på en 15 år gammel jente hun skal være skolefadder for. Hadde ikke Tone meldt seg måtte hun sluttet på skolen . Moren mente hun hadde lært nok og de hadde ikke penger til utstyr.

Medisinkjøp i Chichicastenango.

Vi hadde en FANTASTISK dag hvor vi virkelig fikk samlet krefter rundt bassenget. Vi fikk også vekslet mer penger og kjøpt flere medisiner. Vi fikk også hilst på Williams mor og Sherrys far, pluss alle tre barna. Om ettermiddagen tok de oss med på en topp italiensk restaurant. William spanderte selvfølgelig. Det gjør visst menn i Guatemala. De kjørte oss tilbake til Aguacatan utpå kvelden. Vi rakk ikke å bli med på seremonien til minne om Pedros sønns død. Olav. Anne Lise og Hanne representerte Norge. DE fikk ikke oppleve Huehuetenango. Vi er svært takknemlige for denne opplevelsen! Den vil bli minnes som kontrastdagen.

14.2 Morsdag og reisedag.

Vi tok farvel med Aguacatan og stablet alt på Daniels bil, nok en gang. Før vi dro fikk vi små gaver av flere som ønsket å vise sin takknemlighet. Det var mye klemming og takk for oss. Mai Britt var fremdeles dårlig. Hadde sitti på dass hele natta og klarte ikke å holde på noen ting. I bilen satt hun på bleie for sikkerhets skyld. Det gikk imidlertid fint. Ingen lekkasje selv om turen nok var en belastning for henne. Men, den dama er virkelig TØFF.

Vi stoppen på veien og spiste lunsj. Var fremme i Chajul kl.14.30. Vi kastet oss over arbeidet. I Chajul har Clinica Noruega en stasjonær klinikk. Vi begynte med å rydde opp på lageret og få orden på medisinene. Kl. 16.00 tok vi imot de første pasientene. Da hadde også ambassadøren (Lars Vaagen, vår tidligere vert) kommet. Han var tolk denne ettermiddagen. Også her måtte det oversettes med 3 språk. Køen utenfor var lang. Her lyser fattigdommen imot oss. Byen ligger på 2150 meter og i et fuktig område. Guttene går i bare filler. Jentene går i sine huipiler så da ser det ikke så elendig ut. Ikke alle har sko. Chajul er det fattigste området i hele Guatemala. Kl. 18.00 ønsket vi å stenge og finne frem til der vi skulle sove. Ambassadørens sjåfør prøvde å dele ut kølapper slik at de som sto først i køen nå kunne komme inn først i morgen. Det ble skrik og nesten slåsskamp om lappene. Vi fikk nesten ikke stengt døren. Ventet en halv time før vi gikk og da var det fremdeles folk utenfor. Og stummende mørke. Det finnes ikke en eneste lyskilde selv om vi er midt i sentrum.

Matlaging hos Ana Canay foregår inne, på åpen ild uten pipe.

Vi fikk kjøre med ambassade bilen ned til Ana Canays ”pensjonat”, hvor vi skal sove i 4 netter. Vi var ettertrykkelig advart på forhånd og ventet oss det verste. Det var det også! Vi er mer og mer takknemlig fordi vi bor i Norge. Det var vi fire Doctoras og Hanne som skulle bo hos Ana. De andre skulle sove på et annet pensjonat, men alle spiser hos Ana. Maten blir laget på et ildsted i det ene hjørnet. Det er sot og møkk overalt. Tone ble møtt av en STOR edderkopp på puta og måtte drikke mye rødvin før hun var klar for sengen. Det er drit kaldt her og mugglukten er inntrengende. Jeg satt meg på sengen og luftfuktigheten gjør at sengetøyet er så fuktig at jeg ble klam i rumpa. Vi rigget oss til med fleecetepper både over og under og la oss i silkelakenposen fra turistforeningen. Over oss fikk vi shoddyteppe og gulvrye. Da ble det egentlig ikke så galt. Når jeg i tilegg lå i 3 ull underskjorter, ullbukse, dynekåpe og bøff ble det rett så greit. Hadde det ikke vært for alle bikkjene på utsiden som bjeffet konstant og rottene som løp på loftet, kunne dette blitt den beste natten i Guatemala så langt. Senga var nemlig god!
Vi fikk eggerøre til kvelds. Vi fikk EN tallerken som skulle fordeles på alle ni. Hanne hadde kjøpt spekemat så det ble rene festen der ved grua. Vi glemte mugglukt, edderkopper, skitt og kulde for en stund og gledet oss sammen med Lars og hans sjåfør. Ana og de andre 5 som bor i huset var i samme rom og satt og spiste ved grua. De deltok ikke i felleskapet. Dette er jo tross alt et ”pensjonat”. Vi kom oss igjennom natten selv om vi nok er ganske sjokkerte over boforholdene her. Stakkars mennesker!!!

15.2. 2. dag i Chajul

Sokke haugen (ca.500 par) fra Norge var det moro å gi bort. Mottagerne ble veldig glade!

Frokosten besto igjen av eggerøre. Egg er ikke spesielt billige her så vi burde glede oss. Nå var det Tones tur til å være syk. Å være kvalm og ha diaré under disse forholdene er så å si umulig for oss fra Norge. Det var helt utenkelig for henne å bli igjen i sengen, sammen med edderkoppene og med mugglukten som river i neseborene. Hun slet seg derfor opp bakkene til Clinica Noruega, sammen med oss andre. Køen var som vanlig lang alt før vi åpnet. Denne dagen flyttet vi utdeling av klær og små effekter til skolen, som ligger ca. 70 m opp i veien. Dette fungerte bra. Anne Lise og Nina ordnet med klær, Olav var dørvakt og sykepleierne delte på de to tolkene som var tilgjengelige. Tone jobbet på sparebluss, men bet tennene sammen. De to unge mennene som tolket i dag hadde vært noen år i USA og jobbet. Det var likevel veldig begrenset hva de kunne av engelsk. Vi var nok godt vant etter dager med Sherry, Alicia, Lars ambassadør, Hanne og Pablo. Det var meningen at Lars skulle tolket oss i dag, men han ble dessverre tilkalt til noe annet viktig. Menneskene i køen var like trengende som dagen før. Det var så fælt å se på alle uten sko i den fryktlig kalde lufta, at det gjorde rent vondt i sjelen. Vi bestemte oss derfor at vi skulle bruke en del penger vi hadde fått med hjemmefra, på sko og støvler. Takk til dere som har gitt penger. Nå kom de i bruk på noe praktisk også. Skoene ble tatt i mot med brede smil. Det var rart å ta ullsokker og sko på små, utrolig skitne føtter. De hadde jo gått barbent i søla.

I dag behandlet vi 180 pasienter. Det var de samme sykdommene som tidligere, men nøden er større. Derfor er trykket på døra kraftigere. Det var en del ørebetennelser og luftveisinfeksjoner, dog er det rart at det ikke er flere med tanke på kulden her nede og at de går barbent og sitter på kalde murgulv. Motstadsdyktigheten mot infeksjoner er klart større her nede. Hvorfor?
I løpet av dagen kom vi frem til at vi burde flytte pga sykdommen som herjet i teamet. Mai Britt var ennå ikke helt frisk og Tone kastet opp. Vi flyttet derfor ned på pensjonatet hvor Anne Lise og Olav bodde. Der var det rent og pent og vi kom igjen alle 4 på rommet. Hurra! Gunn tok overkøya og vi andre fikk underkøyer. Det var til og med mulig å lukke opp vinduet og bygget var av tre og dermed ikke så iskaldt som alle murhusene her. Det var dusj og do på gangen, men det fungerer fint. Vi følte oss som i himmelen. Middagen spiste vi hos Ana Canay, for ikke å svikte henne helt. Hun trenger virkelig pengene. Mai Britt og Tone ble igjen på pensjonatet og sto over middagen som besto av eggerøre og spekemat, i dag igjen. Vi sov godt takket være mangel på haner og bikkjer. Pensjonatet ligger utenfor byen.

16.2 Chajul 3.dag

Innkøp av støvler og sko.

Etter en god natts søvn følte Tone seg frisk. Nå var det imidlertid Gunns tur med slapphet og diaré. Også hun slet seg opp bakkene. Hun hadde krefter til å shoppe litt med Nina på veien. Vi kjøpte enda flere støvler og sko. Dessuten 11 hettejakker til trengende fillefranser. Vi fikk et godt avslag i butikken da vi fortalte at vi skulle gi det bort til folk i landsbyen. Når vi handler så mye får vi en stor ring av folk rundt oss. De synes det er helt utrolig at noen kan handle så mye. Analfabetismen er på 70% i Chajul. Selv de som driver med handel sliter veldig når de skal regne sammen så mange varer, selv om det stort sett dreier seg om 5 og 10 gangen. Han vi kjøpte sko av i går brukte minst 5 minutter på å regne ut summen. 20 quetzaler x 15 par sko, 40 quetzaler x 10 par støvler. Han regnet og regnet og sto med de 700 jeg hadde gitt han i handa. Til slutt kom det noen med en kalkulator og da kunne vi til slutt gå. I dag kjøpte vi 10 par støvler, 20 par sko og 8 par joggesko. Vi tok oss 5 minutter i kirken på veien opp og tente lys for alle i følge og alle vi er glade i. Det er godt å kunne sette seg litt ned og samle tankene. Inntrykkene er så utrolig mange at de må bearbeides litt. Kirkene er alltid åpne og det er bestandig mennesker der inne som ber og tenner lys.
Olav hadde imens måttet lirke opp låsen til klinikken. Ana Cava, som har ansvar for klinikken, hadde reist på tur med Hanne og skolebarna og glemt å si hvor nøkkelen lå. I dag var det jeg, Nina, som hadde ansvaret for køen. Det var moro. Jeg showet og lekte, sang og lo, tok strikk i håret og laget hottentott sveis på de små jentene og fikk alle til å le ved å lage dyrelyder til små plastdyr. I tilegg prøvde jeg å lære å si: - God morgen og God dag, på Ixil og det ble det mye moro med. De har noen rare ssshh lyder og klikke lyder i språket og det var det umulig for meg å få til. Flott å kjøre show når publikum ikke kan gå!!!! (Anbefales alle dårlige revyartister.) Stemningen var stort sett god i køen, selv om jeg etter matpausen måtte skjelle de kraftig ut på norsk og gjøre meg ordentlig morsk. Da var trengselen til fare for de barna som sto først. De skjønte ikke hva jeg sa, men skjønte nok budskapet. Ikke det at det hjalp stort, forresten. Det ble musestille en kort stund, men de rikket seg lite.

May Britt på hjemmebesøk.

Det sto en gammel hyggelig mann i køen. Han ble stående lenge fordi vi prioriterer barn. Det ble derfor tatt inn 3 pasienter med barn ( i praksis vil de si 9-15 stykker for de har jo så mange barn med seg), før vi tok en voksen som kom uten barn. Den gamle mannen ble derfor stående svært lenge for han var nr. 4 i køen av voksne. Da han endelig kom frem viste det seg at han hadde øyeinfeksjon og veldig vondt i kroppen. Han fikk behandling. Han var imidlertid veldig opptatt av at han hadde en kone hjemme som var så syk at hun ikke kunne komme. Det var ikke så langt å gå så Mai Britt bestemte seg for å gå på hjemme besøk. Det var en selsom opplevelse. Mai Britt og Gunn dro av sted med stetoscopet rundt halsen og otoscopet i lomma. Da de kom frem ble de ført inn i et totalt mørklagt rom med mye røyk fra åpent ildsted uten pipe, jordgulv og steinvegger. De ble vist bort i et hjørne hvor de oppdaget en bylt med teppefiller på en brisk. Bylten rørte på seg og hostet. Det var tydeligvis pasienten. Den gamle møkkete kvinnen, som egentlig bare var 54 år, reiste seg opp på nakne føtter på jordgulvet. Undersøkelsen viste en lungebetennelse og hun fikk behandling for dette. Alle var lykkelige!

Olav og Anne Lise delte ut alle skoene og støvlene. Selv sokkehaugen begynner nå å bli slunken. Skulle så gjerne hatt mer til i morgen for da blir det lite å dele ut.

I dag ble det behandlet 129 pasienter. Færre enn i går pga Gunns sykdom. Hun måtte gi seg og ta en tuk-tuk ned til pensjonatet. Rakk så vidt å komme på ramma og var sengeliggende resten av dagen. Vi andre stengte dørene kl. 16.00. Ryddet litt og dro for å spise middag, igjen hos Ana Canay. Middagen var ferdig kl. 17.40. Bare 40 min etter tiden. Vi spiste deilige potetpannekaker med tomatsaus. Det var ordentlig velsmakende, men akk så lite. Porsjonene er IKKE laget for sultne, store nordmenn. Vi takket for oss og var glade vi ikke skulle sove der. Hanne sover der ennå. Hun kjenner Ana Canay godt. Ana er med i en prosjektgruppe av veversker som Hanne hjelper til å få solgt sine produkter. Hun sitter og vever i det mørke huset under den ene dårlige lyspæren som er i rommet. Hanne viste også barna i huset bilder hun hadde på PC’n i går og de hadde hatt en veldig fin kveld sammen.

Etter middagen gikk vi til pensjonatet. Vi rakk frem i lyset og dét er viktig! Gunn ligger fremdeles i sengen i skrivende stund. Nå skal vi spise litt kvelds bestående av knekkebrød og Nora syltetøy på flaske, medbrakt fra Norge. Vi har også fått kjøpt Philadelphia ost så vi gleder oss til noe annet enn loff og tortillaer. Tipper det blir tidlig kveld med god bok på senga i dag også.

Tone viser omsorg for små og stor. Varme føtter varmer også hjerte.

PS: Mai Britt hadde laget loff med nyplukkede bananer og det smakte fortreffelig. Da blir det knekkebrød til frokost.