Foruten vår gruppe var også Guatemalas kjente kunstnere, Ranferi, Carlos, Jaime og Gustavos datter som representerte ham. 4 ansatte ved ambassaden og 1 fra Guatemala Citys Nasjonalpalass tilstede under middagen. Vi hadde tatt på oss den lengste tunikaen vi hadde over tightsen. Maten var nydelig og vi ble vartet opp av to tjenere i stram livrè. Verten selv, ambassadør Lars Vaagen oversatte i øst og vest og snakket i 70% av tiden. Han er en meget dyktig mann og vi følte oss velkommen.
Nå har vi fått nye medisiner og står på farten til å dra til Panajachel. Stemningen er noe hektisk rundt meg i øyeblikket. Mye som skal stables inn i minibussen. Det er 4 timers kjøring i kraftige (men utrolig deilig) varme. Hører dere hjemme har kulde og mye snø.
Turen gikk fint. Det var en del veiarbeid så litt venting ble det. De såkaldte kyllingbussene kjørte som gale og presset seg forbi i svinger og på sletter, selv om det kom biler i mot. Det var en helt sinnsyk kjøring! Vi hadde leid en bil med plass til 8. Koffertene ble stablet på taket.
Vi spiste middag underveis og ankom Panajachel ca. 17.00. Fikk ikke plass på det ønskede hotellet men fant et annet som heter;- Paradis Inn. Hotellet er fint og ligger helt nede ved Atitlan sjøen. Vi valgte som vanlig et 4 sengsrom. Problemet var at rett utenfor vinduet rant det mye vann og var mye bråk så vi byttet rom neste dag.
Middagen spiste vi på Cirkus som lå øverst i byen. Nok en gang gikk vi til sengs før 22.00.
5.2. Båttur til Santiago, Panabaj og Vulcano Loge
I dag skulle vi bare være turister. Vi sto tidlig opp og spiste frokost oppe i byen. Klokken 10.00 hadde vi leid en båt som skulle ta oss over til Santiago. Turen over var deilig på en speilblank Atitlansjø med blågrønt vann omkranset av 7 vulkaner. Det var vakkert og været var nydelig.
I Santiago de Atitlan leide vi tuk-tuker som kjørte oss til Panabaj. Vi fikk se stedet hvor Mai Britt hadde bodd og jobbet under jordraskatastrofen i 2005. Det var HER hun startet eventyret om Clinica Noruega. Det ble laget et provisorisk skilt over døren til bakrommet til kirken, hvor de tok imot pasienter og hvor det sto Clinica Noruega. Det var veldig spesielt å være der med Mai Britt som kunne fortelle om hvordan det hadde vært under katastrofen. En stram lik lukt over hele området, bikkjer som løp med menneskeben i munnen og en hel befolkning i sjokk og sorg over det som hadde skjedd. Skolen og Rådhuset sto fremdeles forlatt. Ingen vil ta det i bruk siden det også er spådd at det er mulig at et nytt ras kan komme. Fremdeles er det en del som bor i plast husene som US Aid satt opp rett etter jordraset. Vi kunne se på veggen til hospitalet hvor høyt leira hadde stått.
Gunn, Hanne og Nina besøkte huset hvor Maximon (en gudeskikkelse i form av en trefigur i dress som røyker sigar og drikker sprit), befinner seg dette året. Vi tente lys både for trygg reise, moder jord, helbredelse og vellykkede gjøremål. Vi tok ingen sjanser. Mayaprestene som passet på gudomen var dritings av all spriten som ble skjenket til Maximon.
Etter dette tok vi båten til Jaibalito, hvor vi spiste lunsj på et hotell som var drevet av nordmennene Terje og Monica Mæland.
Etter dette dro vi til hotellet og byttet til et annet rom med mindre lyd. Det var for sent å besøke barnehjemmet og Unn Lisbeth. Vi slappet litt av før vi dro med tuk-tuker til Idar og Mona fra Ambassaden. De bodde på et fancy hotell utenfor byen. Ole Jakob kom også og ambassaden spanderte på de som orket det.
6.2. og Mayaenes nyttår
Igjen var vi tidlig oppe og klare for verden. Vi shoppet oss oppover gaten. Jeg lot meg lure av store øyner til å kjøpe en drøss med ting jeg ikke trenger. Det er mange vakre farger i mayaens klesdrakter, så gaten er et fargerikt skue.
Kl. 12.30 tok vi tuk-tuk til Unn Lisbeth. Hun driver et barnehjem med 6 jenter og 9 gutter. Foruten det har hun også 4 barn boende hos seg som hun ønsker å adoptere. Han eldste er adoptert.
Barnehjemmet var vakkert og veldrevet. Barna var veloppdragene og flotte. De presenterte seg og sang for oss. Vi sang- Jeg gikk en tur på stien for dem.
Unn Lisbeth holdt også på å bygge seg et stort flott nytt hus. Vi fikk omvisning der også. All ære til denne damen som har viet sitt liv til disse barna.
Nå er det nachspiel på verandaen vår. Jeg får ut og kaste glans over festen. HA, ha…..
Kl.22.00 ZZZZZZZZZZZzzzzzzzzzz Vi er ingen festløver akkurat.
7.2. Reisedag
I dag har vi tatt turen fra Panajachel til Aguactan etter en god frokost. Daniel kom 40 min for sent pga en bilulykke. Turen gikk ”fint” til tross for en del bilsyke i forsete hvor Mai Britt og Nina satt. Veiene vi kjørte på var som korketrekkeren men med stigningen opp og ned til Gaustatoppen for hver mil. I tilegg var altså disse kamikaze kjørerne i bussene som passerte oss.
Vi ble tatt vel i mot i Agua Blanca (det hvite vannet) hos Rosalinda og hennes familie. Vi var så heldige å hilse på både barn, svigerbarn og barnebarn. Mange av dem bor her i huset.
Vi fikk vår egen lille gårdsplass med to hytter. Det var her Hanne, Rune og barna bodde det året de bodde i Guatemala. Hanne, Olav og Anne Lise bor i den ene hytten. Vi i helseteamet bor i et annet bygg med to soverom. Sengene er ikke av de beste men vi har det supert! Mai Britts er aller verst. Det er som å ligge rett på planker. Vi spiser deilig mat som Rosalinda lager sammen med sin svigerdatter og datter.
For å komme opp til huset er det ca 15 min å gå på en meget smal og humpete vei. Vi ble lastet opp på en pick up og klamret oss fast, sammen med bagasjen på veien hit. Vi slapp heldigvis å gå hele veien med all bagasjen. De siste 150 meterne måtte vi gå og det var tungt nok.
Etter middagen gikk vi ned til skolen hvor Ranferi og bandet skulle ha konsert for å promotere Clinica Noruega. Konserten var gratis og det kom ca. 100 mennesker. Bandet spiller en artig musikk og bruker utrolig mange typer instrumenter. En av låtene blir kun akkompagnert av lyder laget med slag mot kroppen. De avsluttet med allsang og stor stemning.
Vel tilbake fikk vi kveldsmat. Vi hadde kjøpt med brød selv og fikk i tillegg en deilig omlett med tomat. Til alle måltider serveres den lokale tortillaen. Den er varm og nystekt og legger seg som en klump i magen. Ikke alle liker denne like godt, derfor medbrakt brød. Vi la oss mette og fornøyde.
8.2. Skikkelig jobbedag!
Vi måtte opp klokken 05.45. Vi har jo bare et ”bad” på 7 mennesker og frokosten ble servet 6.30.
Vi gikk så ned til skolen hvor det ble avholdt en stor seremoni med alle elevene på stramt geledd som lo av oss store gringaer. Jeg syntes stadig jeg hørte ordet GRANDE. Det ble holdt taler, flaggseremoni med både norsk og Guatemalansk flagg + begge lands nasjonalsanger. Vi sang så godt vi kunne.
Etter dette ble vi fraktet langt på landsbygda på noen helt utrolig smale og støvede veier. Vi kom til en landsby som het Pichiquil, hvor don Pedro på forhånd hadde gitt beskjed om at vi kom. Det var derfor allerede stor kø ved dørene til forsamlingslokalet som denne dagen var vår sykestue. Det ble rigget til med border langs hele scenekanten. Vi bar inn medisiner og utstyr og så var behandlingen i gang. De tre sykepleierne arbeidet ved hvert sitt bord med hver sin tolk. Tone ble tolket av Alysia, en Mayakvinne som snakker godt engelsk og det lokale stammespråket chalchiteko. Mai Britt hadde Sherry, som har vært utvekslingsstudent hos dem i Norge og Gunn ble tolket av en pastor ved navn Pablo, fra Aguacatan, som i tilegg til spansk og engelsk også, chalchiteko. Mange kunne bare dette språket.
Til sammen behandlet vi over 150 pasienter i dag. Det blir ført journal over hvor de kommer fra, hva de feiler, hvor mange barn de har og hva slags behandling de får. De som søkte hjelp i dag var mer syke enn de i Guatemala City. Det var også her behov for en del kurer mot mark. I tilegg trenger de virkelig vitaminer. De trenger en del smertestillende for de er plaget av leddsmerter. Dette er mennesker som lever av jordbruk på karrig mark, de må bære vann til egen husholdning og maten blir laget over åpen ild. Det er ikke rart de blir utslitt og ser slitne ut.
William, Sherrys mann, delte ut briller sammen med meg. Det var også her stort behov for dét. En periode var det fullt anarki ved billebordet og vi måtte stramme kraftig inn og få de inn i et kø system. Vi lykkes delvis .
Jeg fikk være julenissen og delte ut gaver til barna. De ble svært glade for hårspenner, plastfigurer, små keramikk figurer og draktene vi hadde kjøpt i Guatemala City.
Både behandlere, pasientene og de som var ansvarlige for opplegget var fornøyd med dagen.
Før vi dro fikk vi omvisning på den lokale helsestasjonen. Mannen som var ansvarlig for den hadde vært sammen med oss hele dagen. Han sørget godt for helsestasjonen sin.
Etter denne dagen, i lokalet som holdt ca. 50 grader celsius og med knapt 5 min pause i løpet av dagen, var vi temmelig mørbankede da vi vendte nesen hjem igjen. På veien hjem (det vil si der vi skal sove denne natten), stoppet vi ved en badekulp og et fossefall. Det var rart å se denne vakre oasen midt i det tørre landskapet. Vi spurte Alicia om vi kunne bade i trusa og BH. Hun anbefalte oss å la være. Mente vi ville skremme barna. Det ble derfor ikke noe bad før vi kom til fincaen vår. Badet besto i at vi etter tur sto i en stor bøtte og helte over oss vann fra et lite vaskefat som vi blandet selv med kaldt og varmt vann. Vannet var på forhånd varmet opp over bål i hagen vår. Utrolig så ren man kan føle seg etter en sånn dusj.
Vi avsluttet kvelden med middag hos Rosalinda. Vi var SKRUBBSULTNE. Siden frokost hadde vi bare spist en loff skive som var medbrakt til niste.
Alt i alt er vi meget fornøyde med dagens innsats. 150 pasienter er meget bra!!!
9.2. Chex og jobbing ute.
Vi kom oss igjen tidlig ut av de steinharde sengene. Natten var kald og jeg måtte finne frem dynekåpa jeg reiste i. Jeg var ute på do i løpet av natten. Det var en helt utrolig stjernehimmel. Det er helt stummende mørkt her. Jeg holdt opp hånden foran ansiktet og så ikke engang antydning til den. For å se stjernene måtte jeg se rett opp. Det vokser høye avocadotrær tett inn til hytteveggen.
Etter frokost gikk vi ned til skolen og lastet medisinene opp på en pickup. Dit vi skulle i dag, til Chex, var dette det eneste mulige kjøretøyet. Vi ble stablet opp på planet på en annen pickup. Så bar det i veg på humpete, steinete, støvete, støvete, støvete, smale og utrolig bratte veier. Vi kjørte oppover i ca. 45 min før bilen vår plutselig stoppet. Pastoren/tolken, Pablo, bare spant av planet og fikk lagt store steiner bak hjulene. Sjåføren fikk ikke liv i bilen igjen så vi begynte å gå. Heldigvis var utstyret i den andre bilen. På dette tidspunktet var vi vel ca. 3200 meter over havet og fuglene fløy UNDER oss. I det fjerne så vi vulkanen Santa Maria, og rett foran den ligger Santiaguito som hadde utbrudd. Utsikten var fantastisk og luften var ren og klar. DEILIG! Folket her opp i fjellet er meget fattige. Jorden er skrinn, tørr og steinete. De dyrker mais og korn på de små åkerlappene oppe i fjellskråningen. Griser, sauer, bikkjer og høns gikk fritt omkring. Det hersket noe jeg vil beskrive som ro, der oppe.
Tilslutt ble vi heldigvis hentet av den andre bilen. Det er tungt å gå i den høyden. Tone hadde skrytt av at vi var vant til å gå i fjellet, men det angret hun på. Vi endte til slutt på ca. 3500 moh.
Da vi kom frem var køen med pasienter lang. Denne dagen hadde vi ”legevakt” på en veranda. Det var luftig og godt i skyggen, men litt kaldt. Jeg beholdt den varme fleecejakken på. Ute i solen var det imidlertid godt og varmt. I dag fikk vi nemlig lunsjpause i solen. De to lokale tolkene gikk hjem og spiste og da var det lite vi kunne gjøre. Pasientene forsto nemlig ikke spansk. I dag fikk vi behandlet ca. 70 pasienter. At det ble færre enn i går skyldes at det var bare to av sykepleierne som kunne jobbe om gangen fordi vi bare hadde to som kunne spansk i landsbyen. Da hjalp det lite at vi hadde med tre tolker som kunne tolke fra spansk til engelsk. Det tar dessuten tid når det først skal tolkes fra quiche til spansk, så en annen fra spansk til engelsk før altså sykepleieren får hvite hva som er galt, symptomene, hvor lenge det har vart, har de forsøkt noen behandling, regelmessig avføring etc, etc. Det er mange opplysninger man må ha før det kan stilles en diagnose og riktige medisiner deles ut.
De vi behandlet i dag hadde en annen type diagnoser enn i går. To hadde ordentlig ørebetennelse og fikk antibiotika, ei hadde astma og henne sendte vi videre til en lege slik at hun kan få inhalator. Dersom vi ikke hadde kommet til denne landsbyen er det ikke sikkert den unge kvinnen med astma hadde fått en slik beskjed og dermed ikke kommet til legen. Astma er en alvorlig diagnose. Vi fikk også inn en gutt som akkurat hadde fått et dypt kutt i panna helt inn til skallen. Mai Britt renset/vasket såret i saltvann og la på en enkel forbinding, før han ble sent videre for å sys i Aguacatan. Jeg har fått penger til to fotballer av en kollega og spurte,(selvfølgelig via tolker), om det fantes noen ball løkke i nærheten. Jeg ville gi gutten den ene fotballen som en oppmuntring på veien. Læreren sa at det fantes ingen ball løkke i landsbyen og det var lite bruk for fotballen. Det var altfor bratt å leke med ball der. Skulle man sparke litt for hardt ville ballen være tapt for alltid og befinne seg 300 meter nede i løpet av sekunder. Gutten ble derfor kjørt videre uten ball. Jeg delte derimot ut en del hårstrikk, spenner og snurrebasser i dag også. Det er ordentlig moro å ha denne jobben. Jeg ga også bort babytepper i fleece som er sydd av folk på attføring på Kragerø Industri og Service. Ei av dem som fikk teppe satt med en liten baby på fanget inntullet i et håndklede og en møkkete T-skjorte. Hun hadde også med mannen sin. Han kunne ikke jobbe så de var avhengige av at hun jobbet litt. I tilegg til babyen hadde de 5 barn til og var også gravid igjen. Kvinnen var fullstendig utslitt. Får håpe at medisinene og vitaminene hun fikk gir henne mer overskudd og krefter til å klare livet der oppe i fjellet.
Da klokken ble 14. 30 ga vi beskjed om at nå måtte det ikke tas imot flere pasienter enn de 10 som satt i kø. Den lokale sykepleieren som tok imot, klarte imidlertid ikke å avvise dem som kom og tok stadig imot nye, tross våre innsigelser. Til slutt måtte vi konfiskere skjemaene, ellers ville det aldri tatt slutt. Det kom imidlertid en kvinne med en baby som hadde øyebetennelse. Henne kunne vi selvfølgelig ikke avvise og Mai Britt sjekket barnet. Det var imidlertid helt friskt, hadde ikke feber og ingen problemer med øynene. Moren ble ordentlig sint fordi barnet ikke var sykt og de dermed ikke fikk medisiner. Hun var også veldig sint på Alicia, (tolken), som hun hadde sett at ikke gjorde noe som helst hele dagen. Ikke før Mai Britt spurte henne: - Er du sint fordi barnet ditt ikke er sykt, er du ikke glad fordi det er friskt?, gikk det opp for henne at det faktisk var BRA ar hun ikke hadde et sykt barn. Hun begynte å le og gikk glad og fornøyd hjem.
Siden bilen vår var død, måtte alt, både medisiner og folk stables inn på en pickup. Vi klamret oss fast på planet og prøvde å la vær å se ned. Alt gikk selvfølgelig fint og vi kom trygt ned. Vi oppdaget imidlertid da vi kom ned at en eske med medisiner manglet. I den esken lå også stetoskopet, otoskopet (til øret) og oftalomoskopet (til øyet) som var ny innkjøpt til Clinica Noruega. Hvor esken har blitt av vet vi ikke. Vi håper den dukker opp.
Vi rakk å spise en hamburger på en restaurant før vi gikk på en ny seremoni på skolen. Vi måtte møte opp i operasjonsdressene våre, men det gikk fint. Det var en høytidlig seremoni hvor det ble delt ut et stipend på kr. 2500,- til den beste avgangseleven på skolen som hadde fortsatt på videregående. Skoleåret her nede følger kalenderåret. Stipendet var gitt av Inger Lien fra Nøtterøy, som har vært her nede på besøk. Jenta som fikk stipendet het Rubi og foreldrene var også med og tok imot sjekken. 2500,- her ned er mange penger. En lærer på denne privatskolen, som har mange elever med skolefaddere i Norge, tjener ca. 800,- pr. mnd., for en dagarbeider er dette omtrent en årslønn. Hanne ble igjen fremstilt som den store velgjører hun er, og ble ordentlig rørt da hun hørte Rubis fine takketale til både Inger og Hanne.
På vei hjem går vi forbi en fotball løkke som alltid har vært full av barn. Denne kvelden var det imidlertid ingen der. Litt lenger opp i bushen traff vi heldigvis på 5 gutter og 2 jenter. Det var en spøkefull gjeng som smilte og lo og ropte Gringo, etter oss. Vi sa :- No gringo. Noruega!!! De lo bare enda mer. Jeg dro frem ballen og de ble helt stille. Jeg kastet den til den mest skøyeraktige av dem og de ble kjempeglade. Håper ballen kommer til å bringe dem mye glede. Det var i alle fall giverens tanke.
Nå har vi spist Rosalindas gode mat og ”dusjet” i baljen igjen. Nå skal vi slappe av litt med vin og pepsi før vi stuper i seng ganske tidlig, vil jeg tro.
PS: Klokken har nå blitt 21.40 og vi har enda ikke lagt oss.
PS 2: La oss ikke før 22.22. Ny rekord!
10.2. Uendelighetens dag i Canzela
Opp å stå. Ut på do (dersom du er så heldig at den er ledig). Vaske seg. Spise frokost hos Rosalinda. Gå til Aguacatan (over en hengebro som svaier som om vi går på line), stable medisiner i bilen og kjøre i vei. Vi begynner å bli grillet på denne rutinen. Det er også de samme stupbratte fjellsidene og pickup som gjelder. I dag skulle vi til Canzuela. Da vi kom frem var det tjukt av folk. I dag fikk vi et klasserom til rådighet og vi rigget oss til. Nå har vi lært hvordan vi best skal plassere oss. De som tar imot sitter ute og skriver ned navn, symptomer, antall barn osv. Dette er det de lokale som gjør. Deretter stiller de seg i en laaaaang kø med sine skjemaer, på utsiden av lokalet. Det at ikke køen er inne gjør at det blir litt mindre lyd i lokalet og et MINIMUM av privatliv rundt pasienten. Sykepleierne behandler 3 og 3 pasienter. Problemet er at det aldri bare kommer èn pasient. Det kommer som regel en mor eller bestemor med 2-3 barn. Det blir i praksis 10-12 pasienter i rommet samtidig + oss og tolkene. I dag trengte vi ikke tolker fra stammespråk til spansk. Et mindre ledd som tar tid. I dag behandlet vi ca. 200 pasienter. Vi holdt på helt til 16.30. Da var alle aldeles utkjørt og vi hadde flere ganger sagt at nå var det nok. De sluttet imidlertid ikke å sende inn pasienter. Det er vanskelig for de lokale å avvise sine egne når det står lang kø. Det er ikke lett for oss heller men til slutt måtte det gjøres. Jeg stilte meg i døra og fysisk ”kastet” ut folk som prøvde å trenge seg inn. Til slutt fikk jeg lukket den og vi fikk pakket sammen. Vi lovet at de som ikke var behandlet skulle få komme til Aguacatan neste dag og vi skulle spandere pickup og hente dem og kjøre dem tilbake. Selv ikke dette roet gemyttene. De var ordentlig sinte fordi de ikke ble behandlet. Vi synes dette er beklagelig men grensen var nådd for lengst med hva vi orket. Vi begynte også å gå tomme for noen medisiner. Smågavene var også tomme. Det var INGEN i køen som var så syke at de ikke kunne komme til Aguacatan dagen etter.
Av de vi behandlet var det 5 ørebetennelser, 2 urinveisinfeksjoner, 1 bronkitt, 1 med soppinfeksjon på neglene og noen som hadde skikkelig betent eksem. Utover dette var det de vanlige plagene med smerter i ledd, gastritt, hodesmerter, neseblod m.m.
Vi var ganske utslitte da vi slet oss opp bakkene til Rosalindas hus. Humøret derimot er upåklagelig i vår lille gruppe. Vi har det kjempetrivelig sammen og ler mye. Både av og med hverandre!
Etter baljedusjen og et kaldt glass øl, spandert av Olav, var vi igjen på ”topp”. Den yngste sønnen i huset, Caspar, fylte 16 og vi hadde kjøpt en stor kremkake. Den kostet 400 quetsaler (300,- kr.) og det overrasket oss. Alt annet er jo så billig her nede. Festen var koselig med familie og naboer tilstede ved et stort langbord ute i hagen. Vi spiste også deilig grillmat med rødbeter, blomkål, vårløk og bakte poteter. Caspar spilte gitar og sang. Han er sjenert som ungdommer flest, men både barn og ungdommer her nede er veldig flinke til å snakke med høytidlige ord i forsamlinger. Det ble overrakt gaver og holdt taler både på spansk og norsk. Hanne tolket. Essensen i alle talene var at vi er glade for å kunne bli kjent med hverandre og de ulike kulturer. Det ble imidlertid veldig kaldt å sitte ute. Omtrent som på en kald St. Hans aften hjemme. Da vi la oss besto min nattdrakt i følgende: Ullundertrøye med lange armer, ull bukse, ull sokker, svart lang dynekåpe som denne gangen var på og en bøff a la Northug. I tilegg hadde jeg fylt varmt vann på en drikkeflaske som jeg prøvde å varme lår og hender på. Mai Britt sier det blir enda kaldere i Chajol. De andre fryser også. Mai Britt sov i fleecen og alle i ullundertøy. Vi sover likevel sånn noenlunde bra. Hadde det ikke vært for alle de gale hanene som galer til alle døgnets tider og får svar av likesinnede hos naboene, kunne vi ha sovet enda bedre. Godt ikke vi har en øks tilgjengelig. Da ville det blitt mye hanesuppe!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar